Enterprise 2.0 og valgkamp

Temaet for oppgaven som beskrevet i forrige blogginnlegg endret seg noe etter hvert som vi jobbet oss gjennom det. Fokuset ble skiftet fra Big data over til Enterprise 2.0 og organisering av valgkampen. Det var en interessant problemstilling å jobbe med, men her er mye usagt og ugjort. Har du lyst til å lese hele oppgaven, finner du den her:

Hvordan kan Enterprise 2.0 brukes i en politisk valgkamp

Her har vi sett litt på hva Barack Obama har gjort i sitt arbeid med å bli gjenvalgt som president i USA og sett litt på hvordan det står til med de norske partiene.

Analyse av Big Data – et middel for maktutøvelse?

Dette blogginnlegget er utarbeidet i felleskap med Eva Ankjell Helgesen og Tore Knudsen og er innledningen på en prosjektoppgave vi skal jobbe med utover høsten i faget Teknologiendring og samfunnsutvikling ved NTNU:

Harper Reed omtales som Obamas orakel i Dagen næringsliv 6. oktober 2012. Reed er teknogeniet som har funnet formelen for hvordan Barak Obama skal vinne valget. Reed uttaler: «Jeg er her for å sikre at teknologi er en suksessfull kraftmulitplikator i denne valgkampen». I 2008 hadde Obama-kampanjen 4 dataingeniører. I denne valgkampen har de 45 dataingeniører. I tillegg kommer statistikere, matematikere, sannsynlighetsberegnere, datagravere og markedsføringseksperter – som tilsammen utgjør et team på rundt 120 mennesker som under hele valgkampen jobber utelukkende med å skape verktøy som samler inn, systematiserer og foredler data om velgerne.
Businessweek skriver følgende: Under Reed har Obama-teamet bygget systemer for velgerregistrering, organisering av frivillige og generell støvsuging og analysering av hver eneste bit av tilgjengelig data – ikke bare stemmemønster, politiske donasjoner og forbrukerpreferanser, men også hva folk leser og deler, og hvordan de reagerer på eposter, annonser, tweets og andre henvendelser.
I tillegg til alle ansatte, er det en mengde frivillige som jobber i valgkampen. Reed har utviklet verktøyet «Dashboard» for å lette deres arbeid. De frivillige skal vite akkurat hvem det er viktig å ringe. De skal vite akkurat hvilken dør de skal banke på. Unge mennesker skal ringe de unge velgerne, eldre mennesker skal oppsøke eldre. De frivillige skal identifisere Obama-tilhengerne, og få dem til stemmeurnene. De skal overbevise tvilerne, og få dem til å stemme på Obama. De skal ikke kaste bort tiden på å ringe til eller besøke Mitt Romneys tilhengere.
Artikkelen er fascinerende, men også skremmende. Det ligger en enorm makt i å kunne systematisere store datamengder slik at nyttig og håndterbar informasjon kan hentes ut med kirurgisk presisjon.

Hvor henter Reed sin informasjon fra? Artikkelen i DN går ikke grundig inn på dette, men vi vil gjette at en vesentlig del av informasjonen kommer fra den enkelte. Vi deler villig informasjon om oss selv via Facebook, Twitter, blogger og andre nettsteder. Facebooks grunnlegger, Mark Zuckerberg har proklamert en lov som sier at for hvert år framover, i all overskuelig fremtid, vil mengden av informasjon som deles på nett dobles. Denne økte delingen skjer dels ved at vi blir vant til å dele mer med hverandre, dels gjennom lansering av nye tjenester som gjør det lettere for oss å dele informasjon. Erfaringsmessig er vi i starten forsiktig med hvilken informasjon vi deler, og tenker oss om for hver nye applikasjon vi benytter, men etter hvert blir disse barrierene brutt, og vi blir mer åpen for deling. Det er rett og slett «slik vi gjør det».
Facebook endret i 2007 sin strategi og åpnet kildekoden til Facebook-plattformen, og tillot dermed alle å utvikle programmer som kunne kobles til deres tjeneste, såkalte app’er. Åpningen synes å ha vært en suksess, og stadig nye app’er utvikles. Enkelte tjenester gjør at informasjonen kan deles sømløst, for eksempel når vi lytter til en sang på Spotify blir denne automatisk publisert under nyhetsfeeden på Facebook-siden vår. Gjennom å installere programmet tillater vi en tredjepart å publisere informasjon om vår bruk av tjenesten. På Facebook er det mulig å uttrykke at man ”liker” et innlegg, en hendelse eller en applikasjon. En rekke bedrifter legger også ut linker der vi kan trykke «liker» på deres sider hvor de presenterer et produkt eller en tjeneste. Når vi «liker» noe, kommer dette opp på nyhetsoppdateringen vår, og samtidig som nyhetsoppdatering på alle våre venners nyhetsoppdatering. Trykker de også «liker» sprer annonsen seg ytterligere. Dette er nettverkseffekter i praksis, og er utrolig effektivt for ikke å snakke om at dette er en gratistjeneste.
For å illustrere effektene av nettverk: Om en har et budskap og formidler dette til 2 personer. Og de formidler dette videre til 2 nye, og de igjen til 2 nye – har vi etter bare 33 ledd fått ut dette budskapet til hele verdens befolkning på godt over 7 milliarder mennesker. Vi ser her at nettverkseffekten ved hjelp av “Liker” knappen i Facebook kan være formidabel. En ting er informasjon vi deler, og vet at vi deler, men hva med all den informasjonen vi deler uten å være det bevisst? Hva med alle de gangene vi eksempelvis trykker på “Accept” -knappen idet vi laster opp en App, eller entrer en side på internett og godtar vilkårene for nettopp denne siden? Hvor mye informasjon samles inn? Og hvem bruker denne informasjonen? Og til hva?

Hver enkelt opplysning i seg selv er kanskje ikke så interessant, men når dataene sammenstilles kan en finne mønstre – eller avvik på mønstre som er langt mer interessant.
Ved å sammenstille store mengder data kan man få ut mye informasjon, som igjen kan benyttes til en rekke forskjellige formål. En slik sammenstilling av data går under betegnelsen «Big data». Big data er datasett med en størrelse som overgår det normale database verktøy kan lagre, håndtere og analysere (Big data: The next frontier for innovation, competition and productivity, McKinsey Global Institute, 2011). Definisjonen inneholder ikke en bestemt størrelse i form av terrabyte eller petabyte, den er forventet å endre seg med tiden ettersom mer effektive dataverktøy og datavare vil utvikles.
Mengden av digitalt produserte data har økt enormt over de siste 30 årene. Mens det i 1986 kun var 3 exabytes med data lagret globalt, var det i 2007 til sammenligning 295 exabytes, og i 2011 ble det generert ufattelige 1.8 zettabytes (10^21 bytes) med informasjon. Også regnekapasiteten har gjennomgått en betydelig utvikling. Eksempelvis ble 41% av regnekapasiteten i 1986 dekket av lommekalkulatoren, mens det i 2007 hovedsaklig var personlige datamaskiner og videospill som utførte de fleste regneoperasjonene.

I denne oppgaven ønsker vi å se på de ulike bruksområder for Big data. Videre vil vi analysere temaet i forhold til samspillet mellom elementene teknologi, organisasjon og samfunn. Hvilken nytte kan organisasjoner og samfunn ha av denne teknologien, og hvilke utfordringer finnes? Kan vi ane en forrykning i maktbalansen ved bruk av denne typen data?

Vi vet at tilgangen til informasjon er enorm, og vi vet at de som har midler og den riktige teknologien kan utnytte informasjonen til egen fordel – eller til å vinne et valg!

Online universiteter

I et innlegg på bloggen sin skriver Arne Krokan om en professor på Stanford Universitet, Sebastian Thrun, som har sluttet for å satse på et nettbasert universitet. Som en avsluttende kommentar spør Arne «Hva skal vi andre gjøre da?». Arne Krokan er professor ved NTNU og har utdanning som sitt daglige virke.

Med referanse til andre yrkesgrupper som har lidd i overgangen til den digitale tidsalder, kan det være et betimelig spørsmål. Vil vi i relativt nær fremtid oppleve at utdanningsinstitusjonen forflytter seg fra monumentale bygg i storbyene og inn i servere og den digitale infrastrukturen? Det ville i alle fall løst en del utfordringer dagens studenter sliter med knyttet til studielån etter endt utdanning og press i boligmarkedet i de store byene. I Norge kunne også det offentlige ha oppnådd betydelige kostnadsreduksjoner. På den annen side er en stor del av studentlivet knyttet til det å vokse opp, å møte nye mennesker og kanskje for første gang leve helt som sin egen herre. Tanken på at man til langt opp i 20-årene skal sitte på «gutterommet» og studere via datamaskina virker ikke bare positiv. Studentlivet er tross alt mye mer enn det som skjer i auditoriet mellom kl. 8 og 16. Med det som bakgrunn har jeg troen på at Arne vil ha en jobb å gå til også i fremtiden.

Men, verden er mye større enn lille Norge. Her hjemme kan stort sett de som ønsker det ta en høyere utdanning. I store deler av verden, derimot, er utdanning kun forbehold den delen av befolkningen som har nok ressurser og mulighet til å betale.

Hvilken rolle vil da de nettbaserte universitetene spille? Ut i fra egne erfaringer, vil ikke alle fag egne seg like godt for nettstudier. Teoretiske fag som eksempelvis matematikk er nok et fag som passer godt for denne typen undervisning, men for fag som krever praktiske øvelser og laboratoriearbeid, er det ikke like lett å se for seg hvordan det skal gjennomføres. En annen viktig del av læringsprosessen er å vise til at man behersker pensumet, noe prøver og eksamener har til hensikt å dokumentere. Per i dag vil dette være vanskelig for et nettbasert studiested å gjennomføre på grunn av det høye antallet og den geografiske fordelingen av studentene.

Fordelene med nettbaserte universiteter er derimot fascinerende. En forelesning som tidligere kunne nå 100 personer, kan med enkelhet nå hele verdens befolkning, uten nevneverdige ekstrakostnader. Alle over hele kloden kunne i prinsippet bli gitt like muligheter til utdanning, på tvers av landegrenser og klasseskiller. Ved gode datainnsamlingsmetoder kunne hver enkelt forelesning optimaliseres for å maksimere læringseffekten for flest mulig og derigjennom gi en bedre kvalitet på læringsprosessen.

Jeg tror at nettbaserte universiteter vil kunne bli en betydelig aktør i årene fremover. Når det er mange nok som utdanner seg fra disse institusjonene og som vil vise seg å være kompetente personer, vil det etableres ordninger som løser utfordringene som er tilstede i dag. Hvordan det vil gjennomføres vet vi nok ikke i dag, men utviklingen har vist oss at det meste har vært mulig og det tror jeg også vil gjelde innenfor utdanningssektoren.

Zuckerbergs lov

Mark Zuckerbergs prediksjoner for fremtiden basert på ekstrapolering av data Facebook sitter på tilsier at mengden av informasjon hver enkelt av oss deler på nettet vil doble seg for hvert år som går. I korte trekk betyr det for meg at jeg om 10 år vil dele 1000 ganger så mye informasjon på nettet som i dag, mens jeg om 20 år vil dele 1 000 000 (en million!) ganger så mye informasjon som jeg gjør i dag. Paul Boutin innleder en artikkel i Technology Review med å konstantere at Mark Zuckerberg etter hvert også må forholde seg til at all vekst har sine begrensninger.

Forfatteren sammenligner Zuckerbergs lov med George Moores lov om utviklingen innen prosessorhastighet fra 1965. Moore sa den gang at for hvert andre år vil det kunne monteres dobbelt så mange transistorer på en chip til samme pris. Historien har vist at hans påstander har vist seg å holde vann og det forventes i følge International Technology Roadmap for Semiconductors først å avta mot slutten av 2013 (http://www.itrs.net/Links/2010ITRS/2010Update/ToPost/2010Tables_ORTC_ITRS.xls). Neppe en utvikling som ble ansett som veldig sannsynlig da han publiserte sine teorier første gang. Forfatteren peker imidlertid på en begrensning knyttet til deling over sosiale medier, som nok ikke har en parallell innen utvikling av prosessorer; nemlig mottakerens interesse for informasjonen som publiseres og dens tid til å bry seg om den.

Med dagens Facebook som utgangspunkt er det enkelt å se begrensningene i informasjonsmengde vi har interesse av og mulighet til å fange opp. Mine venners «Likes», musikkvalg og statusoppdateringer presenteres som en løpende strøm av informasjon under fanen «Nyhetsoppdateringer». I fremtiden kan en se for seg en situasjon der informasjonen i større grad kategoriseres og samles. Hvilken musikk hører mine venner på? Hvilke bøker leser de? Hvilke butikker handler de hos og hvilke varer kjøper de? Hvor mye trener de? Hvordan og når trener de? Hvilke feriedestinasjoner har de vært på og hvordan hadde de det? Satt alle mine venner som har vært på samme sted med samme oppfatning? Mulighetene er tilnærmet uendelige og jeg begynner å ane at Zuckerbergs lov vil kunne ha en gyldighet utover det jeg liker å tenke på. Begrensningene knyttet til mottakerens interesse og tidsbruk blir også da betydelig endret. I prinsippet er det nå mere data, flere erfaringer og anbefalinger som gjelder slik at informasjonens pålitelighet øker.

I et velfungerende nettverk vil jeg kunne ha stor glede av informasjonsdeling. Lett tilgjengelig informasjon betyr at jeg kan redusere mine transaksjonskostnader ved å utnytte tidligere erfaringer og anbefalinger. Kanskje kan jeg filtrere informasjonen på dem jeg vet har de samme interessene og preferansene som meg. Her er det snakk om reduksjoner innen de fleste områdene av transaksjonskostnader. Søkekostnader, informasjonskostnader, forhandlingskostnader og beslutningskostnader vil reduseres. Sannsynligvis vil også evalueringskostnadene reduseres, da jeg allerede vet hvordan andre har vurdert produktet eller tjenesten.

Har jeg betenkninger? Ja, så absolutt! Hvem er det som velger hva jeg interesserer meg for? Blir vi en saueflokk som hører på den samme musikken, leser de samme bøkene, ferierer på de samme stedene? Blir alle butikker like? Hva vil jeg gå glipp av, hva er det jeg og mitt nettverk ikke vil oppdage og oppleve?

En annen, mer skremmende side, er å tenke på makten de som sitter på all informasjon fra alle sine brukere vil besitte. Hvordan vil den kunne utnyttes? Kan verdens styresett påvirkes? Kan enkeltindividers interesser misbrukes? Sikkert noe konspiratorisk, men også vanskelig å se konsekvensene av.

Selv er jeg enda ingen ivrig bruker av sosiale medier . Har vært på Facebook lenge, har etablert en Twitter-konto og en blogg i forbindelse med dette kurset, men det må anses som en pålagt handling. Interessen min for å lese om nettverkets kakebaking og halve utsagn ment for spekulasjon har til nå vært begrenset. Like fullt å dele tilsvarende, i mitt sinn, «meningsløs» informasjon. Twitter aner jeg konturene til å bli et godt hjelpemiddel for å fange opp mer interessant informasjon, bare jeg legger ned litt arbeid i å finne de rette personene å følge. Akkurat nå ser jeg både oppsider og fallgruver knyttet til informasjonsdelingen, det er vanskelig å ikke se mulighetene, samtidig som det er skremmende å tenke på «worst case» effekter.

 

Bøker, fisk og drukning

Bokbransjen lever I en utfordrende tid. Den teknologiske utviklingen har for lengst passert det punktet hvor e-bøker er et like godt eller et bedre alternativ enn den tradisjonelle papirutgaven. Problemet, som Herodes Falsk skriver om i en artikkel i Aftenposten i januar i år (Artikkelen finner du her), er at forlagene motarbeider en overgang til de nye formatene. Det jeg imidlertid henger meg opp i Falsks artikkel, befinner seg i selve statementet på slutten av artikkelen: «Det er de som tror de er smarte nok til å styre utviklingen, men er for dumme til å forstå at du aldri kan drukne en fisk.» Jeg er selv en ivrig fisker. Liker å stå på bredden å kaste, kan gjerne stå i timevis uten at fisken engang biter. Jeg har også stor glede av å lese blader om fiske. Synes det er fascinerende å lese om storfangster av ørret, gjerne fanget på fluestang, gjerne langt inne i ødemarka. Liker å lese det på papir ved frokostbordet eller ved kveldsmaten etter endt anstrengelse. Det var i et en sådan stund jeg kom over en artikkel om en legendarisk bok skrevet av en dreven elvefisker fra nordlige England, tittelen huskes dessverre ikke, det aktuelle bladet har ingen nettutgave og min papirversjon ligger igjen på hytta. Den originale boka kom ut engang på 1700-tallet og hadde et format som gjorde at den kunne passe fint i lommen på jakka og enkelt være med på fisketurene som et hendig oppslagsverk om krevde nye ideer. Det er i denne boken det beskrives en teknikk for å drukne laks etter endt kamp. Man skulle da holde laksen i halen og sørge for at hodet og gjeller var under vann og avlivningen skulle etter sigende gå raskt og være en mer praktisk metode enn den tradisjonelle når en står ute i elven og fisker.

For å oppsummere: I følge en gammel bok som finnes på et praktisk papirformat kan fisk druknes. Herodes Falsk mener de som forfekter utviklingen innen bokbransjens overgang til elektronisk format er for dumme til å forstå at fisk ikke kan druknes. Her må noen må ta feil, tenker jeg.

Overgangen fra papirformat til digitalt format skaper utfordringer for bransjen. Arne Krokan har skrevet et essay om den nye forfatterøkonomien. Essayet kan du lese på hans blogg. Her kommer det frem flere forslag til hvordan forfattere kan tjene penger selv i en tid der alle bøker distribueres gjennom nettet. Det pekes på at det for forfattere vil bli en utfordring å bli sett i myriaden av alt som publiseres på nettet. Men, slik er det også i dag. Mange har både en drøm om å bli forfatter og et talent for å skrive, uten at det nødvendigvis er en garanti for at forlagene mener det du skriver om er verdt å satse på. Forlagene er systemets filter mellom forfatter og leser og det er sannsynligvis mange dyktige forfattere som produserer godt materiale aldri får muligheten til å passere dette filteret. Muligheten for da å kunne gi ut sine egne bøker ved å gjøre dem tilgjengelige på nettet vil ikke representere noe økonomisk risiko for forfatteren. Sannsynligheten for å bli oppdaget blant bokelskere vil i alle fall være større enn når manuskriptet ligger pent heftet sammen i kontorskuffen. Greier man å skape seg et publikum og et forfatternavn, vil alltids inntektene komme. Likeså vil de beste forfatterne, de som skriver de bøkene «alle» vil lese, fortsatt være like attraktive blant et betalingsvillig publikum. Hva som er riktig pris på en bok i fremtiden har jeg ikke noe svar på. Ut i fra min egen betraktning ville jeg vært villig til å abonnere på en tjeneste som ga meg tilgang til bøker på nett, jeg ville til og med vært villig til å betale ekstra for å lese de siste bøkene til de største forfatterne rett etter utgivelse, litt likt det systemet som eksisterer i dag med innbundne bøker i første opplag og billigere pocketbøker når interessen daler noe.

Hvilken posisjon forlagene greier å skape seg i fremtiden er vanskelig å si. Vi vil nok ha behov for kunnskap om hva som finnes og hva som mangler for å kunne identifisere hvilke bøker forfattere bør satse på, forfattere vil ha behov for rådgivere og sparringspartnere i skriveprosessen. Her sitter nok forlagene på verdifull kompetanse også i fremtiden. Utfordringen blir hvem som skal betale for tjenestene når de mister kontrollen med distribusjonsleddet.

Om Herodes Falsk får rett i at vi alle vil gå over til digitalt format på våre bøker gjenstår å se. Alt tyder i alle fall på at det er retningen vi beveger oss i. Om fisk kan druknes, derimot, er for meg en uavklart påstand jeg selv må finne ut av neste gang jeg står i elva med en voksen laks i håven….

Den digitale og den virkelige verden

Arne Krokan har i sin blogg lagt ut de første kapitlene fra boken «Digital økonomi 2.0» som han for tiden arbeider med. Boken innledes med utgangspunkt i de endringene som har skjedd i samfunnet siden tiden før den industrielle revolusjon og frem til i dag. Dagens teknologi gir oss muligheter få, om noen, kunne forestille seg var mulig for kun få år tilbake. Teknologi som muliggjør samtidig kommunikasjon og informasjonsdeling mellom alle verdensdeler. Facebook, Twitter, YouTube og andre sosiale medier og nettjenester gjør at alle mennesker utstyrt med datamaskin og nettilgang kan gjøre sine tanker, ideer og meninger tilgjengelig for alle andre på kloden. I et stadig raskere race knyttes vi nærmere hverandre. Sporene vi legger igjen plukkes opp og analyseres for enten å tilby oss varer vi sannsynligvis vil like eller sannsynliggjøre utviklingen i sivilstand de kommende årene. Utviklingen og mulighetene er både imponerende, fasinerende og skremmende. Spørsmålet for meg er om verden er klar for dette?

Verden består, i følge FN, av 194 selvstendige nasjoner. Nasjonene har ulike sett av kunnskap, holdninger, verdier og normer. Innenfor hver nasjon er det ulike grupper som kjemper for innflytelse og makt. Religion har ulik betydning for ulike mennesker og befolkningsgrupper og religionene har ulike sett av leveregler og toleransegrenser.

En filmsnutt som krenker profeten Muhammed ble denne uken fanget opp via YouTube og har skapt uroligheter i store deler av den muslimske verden. Det å vise frem profeten på den måten som er gjort i filmen er sterkt provoserende for muslimer og kommer på toppen av en allerede tilspisset front mellom islam og Amerika spesielt, men også store deler av den vestlige verden. I dette tilfellet har det blant annet forårsaket drap på 4 amerikanske diplomater i Libya samt demonstrasjoner og opprør i flere andre land. Vårt digitale nettverk bidrar med å gjøre informasjonen tilgjengelig for enhver på en historisk effektiv måte. I tillegg er det enkelt å følge utviklingen og således rettferdiggjøre egne reaksjoner når situasjonen eskalerer andre steder.

I den vestlige verden står retten til ytringsfrihet sterk sammen med demokratiet. Vi har bygget opp vår forståelse av denne friheten gjennom en kontinuerlig utvikling siden de første lovene kom på slutten av 1600-tallet. Gjennom disse årene har befolkningen blitt lært opp til å respektere og bruke disse rettighetene. Den kritiske debatten har vært og er en viktig kraft for å drive samfunn og kunnskap fremover. I tiden fremover vil det meste av informasjon være tilgjengelig i land hvor ytringsfrihet aldri har eksistert og der forsøk på kritiske ytringer er blitt hardt straffet. Det kan se ut som teknologiens fremskritt går langt raskere enn det verden er klar for, vi har i alle fall ikke 300 år på å utvikle en felles verdensforståelse for hva som er akseptable ytringer i det digitale rom.